«Rettferdig krig»?

14 000 er det antallet kriger en regner med har forekommet i løpet av de siste 5 000 årene. Til tross for dette oppsiktvekkende antallet, kommer det neppe som en overraskelse at mennesker har tatt i bruk krig som problemløser. Det er heller ikke vanskelig å tro at partene i samtlige kriger kalte sin egen krigføring rettferdig, i hvert fall mens konflikten pågikk. Det som er mer forunderlig er fremveksten av «rettferdig krig» som begrep, siden uttrykket kan sies å være et paradoks i seg selv. Det ble tatt i bruk som en betegnelse for etisk legitim krig av kristne europeere i antikken. Likevel er ikke utviklingen av dette begrepet noe særsyn for Europa, for man finner lignende religiøse tradisjoner i andre verdensdeler også. Samtidig eksisterer det religioner og grupper som benekter at det er mulig å tale om et slikt begrep. Ikke desto mindre påberoper partene i dagens væpnede konflikter seg å føre rettferdige kriger. Men i hvilken grad er det mulig å snakke om en «rettferdig krig»?

Kristne europeiske tenkere har i lang tid vært av den oppfatning at det er mulig å tale om et slikt begrep. Det er likevel visse kriterier som må oppfylles for at man kan kalle en krig rettferdig. Det var en av romerrikets store teologer, Augustin, som introduserte termen på begynnelsen av 400-tallet. Begrepet har senere blitt videreutviklet, særlig av tenkerne, juristene og utøverne av krig i middelalderen. Det var i denne tidsepoken at den italienske teologen og filosofen Thomas Aquinas stilte opp tre hovedkriterier for at en krig skulle kunne bedømmes som rettferdig. Det første kriteriet gikk ut på at den som gikk til krig måtte ha legitim autoritet. I dag innebærer dette at den som tar initiativ til krigen må være en statsleder eller en institusjon som har rettmessig makt. Det vil si at en gruppe mennesker, uten slik makt, ikke har rett til å gå til krig mot andre. Dette kriteriet gjelder uansett hvordan situasjonen forholder seg. Man ønsker med dette prinsippet å forhindre utstrakt bruk av krig. Det hjelper altså ikke å ha aldri så gode intensjoner.

Det neste punktet er likevel at en må ha rett intensjon. Hensikten med krigen skal være fred. Intensjonen bak krigen skal ikke være direkte egennyttig, for eksempel at en får tilgang til verdifulle ressurser. Noe som strider enda mer mot dette prinsippet, er å ta liv og terrorisere med hensikt. Formålet med krigen skal være det gode eller unngå det onde. Målet med krigen må være å sikre fellesskapet en fredelig framtid.

Det tredje kriteriet sier at det må være en rettferdig grunn til krigshandlingen. En krig er ikke rettferdig, hvis man ikke kan vise til grunner som forsvarer den. Eksempler på forhold som legitimerer krig er direkte angrep på egen jord, trusler om angrep eller forhindring av overgrep på grupper i andre land. Videre må krig være siste løsning i en konflikt og det må være et reelt håp om at krigen kan medføre forandringer. Alle disse kriteriene er relevante i sammenheng med vurderingen av nåtidens væpnede konflikter og brukes derfor fremdeles. Senere filosofer og teologer har tilføyd kriterier om at krigen må være siste utvei og at man må ha et rimelig håp om å lykkes, for å kunne starte en «rettferdig krig».

Det er likevel flere hensyn som må tas opp til vurdering når man bedømmer legitimiteten til en krig. Det at krigen utøves rettferdig, har like stor betydning som at bakgrunnen for krigen er rettferdig. Det er blant annet nødvendig å skille mellom stridende og ikke-stridene. Ikke-stridene skal ikke angripes med intensjon. Dette betyr at man ikke med hensikt skal drepe sivile som ikke tar del i krigføringen. Det er også et viktig prinsipp at man skal overholde menneskerettighetene under krig og behandle krigsfanger med verdighet. Videre må midlene som tas i bruk skal være proporsjonale i forhold til målene en ønsker å oppnå. For eksempel kan en stille seg kritisk til bruken av atombomber under den andre verdenskrig. Målet med atombombingen var å få slutt på verdenskrigen, noe som de allierte lyktes med. Likevel hevder mange at dette resultatet ikke var verdt konsekvensene som fulgte.

Også i andre verdensdeler har religiøse tenkere vært opptatt av dette begrepet, for eksempel i Asia og Afrika. Noen av tradisjonene bærer klare likhetstrekk med den kristne tradisjonen, hvilket kan tyde på at det er noe universelt ved disse kriteriene. Islam har klare retningslinjer for når det er etisk riktig å gå til krig og hvordan krigen bør gjennomføres. Det er blant annet lov å gå til krig hvis man blir angrepet, når andre nasjoner angriper muslimske stater eller når en stat undertrykker sine egne muslimer. Drivkreftene bak krigen skal også være edle og ikke gi noen form for verdslige gevinster. Når det gjelder krigføringen er det enda større likheter mellom den kristne og den muslimske tradisjonen. For det første skal krigen utøves på en disiplinert måte. I likhet med den kristne tradisjonen, skal man heller ikke skade ikke-stridende. Man skal videre kun ta i bruk midler som er proporsjonale med hensikten. For det fjerde skal krigen gjennomføres uten sinne og en skal behandle fanger på en human måte. Uheldigvis har enkelte fundamentalister tolket de såkalte sverdversene i Koranen som et uttrykk for at islam også tolererer krig som et middel for å utbre religionen. Derfor betrakter enkelte grupper, for eksempel Al Qaida, ikke-muslimer som fiender av Gud og ser det som en lovlig grunn til å bruke vold. Dette er stikk i strid med islams egentlige lære som fremmer fred og ikke-vold.

I likhet med islam, fordømmer hinduismen vold og krig. Læren sier at en skal unngå å skade andre fysisk, mentalt eller følelsesmessig. Enda tillater hinduismen bruk av krig under gitte omstendigheter. Skriftene sier at det er lov å føre krig så lenge det er i selvforsvar. Hvis man utøver selvforsvar uten sinne eller egoistiske motiver, trenger en ikke å angre sine gjerninger. Dette er fordi man tror at vold bare påvirker kroppen, en skader altså ikke sjelen, og det er den som betyr noe. Skriftene inneholder en rekke krav til krigføringen og sier at hvis disse ikke blir fulgt vil krigeren havne i helvete. Man skal blant annet ikke forgifte pilespissen, altså ikke med hensikt prøve å drepe motstanderen. En skal først og fremst fjerne den trusselen motstanderen utgjør, ikke nødvendigvis drepe. Videre skal man ikke angripe gamle, syke, kvinner og barn. Det vil med andre ord si sivile. En skal heller ikke angripe bakfra, hvilket insinuerer at en skal kun ta i bruk rettferdige midler i krigføringen.

I kontrast til kristen, muslimsk og hinduistisk krigsetikk, avviser buddhismen alle former for voldsbruk. Fredelig oppførsel står svært sentralt i denne religionen. En av de fem levereglene i buddhismen er nemlig å ikke drepe noe levende vesen. Det er ikke noe i de buddhistiske skriftene som støtter eller forsvarer krig. Buddhismen tillater ikke engang drap i nødverge. Likevel er selvforsvar tillatt så lenge det ikke er med døden til følge. Tidligere nobels fredsprisvinner, Dalai Lama, har uttalt at hat ikke vil forsvinne gjennom hat, men gjennom kjærlighet alene. Til tross for dette, finner man eksempler i historien der buddhister ikke har fulgt disse prinsippene. Et godt eksempel på dette er den voldelige konflikten mellom hinduistiske tamiler og buddhistiske singalesere på Sri Lanka. Like fullt er buddhismen som lære helt og holdent pasifistisk.

De fleste religioner og kulturer har forestillinger om at det er noe som heter «rettferdig krig». Dette begrepet er i midlertid noe misvisende, så uttrykket «rettferdiggjørelse av krig» hadde kanskje vært mer korrekt. I de aller fleste kriger mister uskyldige mennesker livet og ingen vil kalle dette rettferdig. Enkelte vil dog rettferdiggjøre handlingene og si at målet helliger midlene. Uansett hvordan begrepet formuleres, er det klart at en bør foreta grundige etiske vurderinger i forkant av en krig. Hvis man ikke utfører slike vurderinger, kan man heller ikke kalle krigen rettferdig. Andre vil imidlertid forfekte at det å ikke føre krig, er den eneste reelle etiske vurderingen en kan foreta. Det er også andre aspekter ved betegnelsen «rettferdig krig» som kan oppfattes som problematisk. For eksempel er det umulig å si hvilken av tradisjonene som har rett til å definere hva en «rettferdig krig» innebærer. Jeg synes at muligheten for å snakke om en «rettferdiggjørelse av krig», er til stede under visse omstendigheter. Denne oppfatningen er trolig farget av min kulturarv. Likeledes anser jeg muligheten for å snakke om en «rettferdig krig» som umulig.